DA REDD BARNA
KOM TIL BYGDA

– Det som møtte meg var helt forferdelig, sier Sangeeta Shresta i dag.

Av Ellen Hofplass (tekst) og Inge Lie (foto)

Lamjung var den gangen et tilbakeliggende område i Nepal, og Sangeeta Shresta og medarbeiderne hennes møtte store utfordringer i fjellene nordvest for hovedstaden Katmandu.

–  Når vi nærmet oss et hus, sprang kvinnene inn i huset, og ingen torde snakke med oss. Slik var kvinnenes situasjon, forteller Shresta.

Hun forteller om kvinner som arbeidet i 18-20 timer av døgnet uten å tenke over at det var et problem. Og om menn som satt sammen ute og pratet, spilte kort og drakk alkohol – og bestemte alt. Foreldrene hadde lite kunnskap om barns behov.

Barnas situasjon var kritisk

– Barnas situasjon var ille, forteller Shresta.

– Jentene gikk ikke på skolen, og seks av ti barn var feilernærte og altfor tynne. Folk hadde ikke tilgang til rent drikkevann, toaletter var ukjent  og folk kastet søppel overalt. Skolene var i dårlig forfatning, klasserommet var som regel bare et lite rom uten pulter eller tavle og lærernes undervisning var av dårlig kvalitet....

Sangeeta minnes hvor tøft det var å ta tak i alt dette.

Dette er staben som kom gående opp den bratte stien til Bharate. Sangeetha Shersta i midten var lederen - en uredd kvinne med klare ideer. Hennes utgangspunkt var enkelt:

"Nøkkelen til varige endringer er å arbeide med folk og ikke for dem!"

Shresta startet med å forklare folk hva målet med prosjektet var, og hvordan Redd Barna arbeidet.

– Vi snakket om hva barn trenger, slik at alle fikk kunnskap og økt bevissthet. Vi skapte en god atmosfære som vi kunne bygge videre på, husker Shresta.

– Nøkkelen til varige endringer er å arbeide med folk og ikke for dem. Det tok oss 6-7 måneder å komme dit, forteller hun. – Vi besøkte landsbyer dag og natt, og vi diskuterte med folk. Etter hvert kunne vi sette i gang aktiviteter.  Slik var det i begynnelsen.

Så startet arbeidet.

Men det viste seg at når jentene begynte på skolen, så møtte de ikke fram regelmessig.

– Vi måtte ha en rekke diskusjonsmøter for å bevisstgjøre foreldrene om barns rett til utdanning. Lærerne på skolene fikk også opplæring i mer barnevennlige undervisningsmetoder og lærte å bruke lek og historiefortelling i undervisningen, forteller Shresta.

Shresta satte også i gang barn-til-barn-grupper, der barna selv drev ulike aktiviteter. Barna fikk et pustehull der de fikk være barn, leke, diskutere og også gjøre en innsats i bygda, som å holde den fri for søppel. Barna hadde tidligere alltid måttet hjelpe til hjemme og ikke hatt tid til noe annet.

Disse barn-til-barn-gruppene ble forløperen til barneklubbene, som i dag finnes over hele landet.  

– Barn er fantastiske! De er så kreative; de kan organisere og utvikle ting, de trenger bare litt støtte for å holde ting i gang, sier Shresta entusiastisk.

Kvinnene hadde ingen stemme da Redd Barna kom til bygda. Det var mennene som bestemte alt. Redd Barna begynte å bevisstgjøre kvinnene, som organiserte seg i egne kvinnegrupper.

I 1990 ble Women's Self Help Center (WSHC) etablert i Lamjung. Denne kvinneorganisasjonen ble etter hvert i stand til å holde i styre og stell. 

– Jeg sørget for at de fikk opplæring i saker de måtte kunne noe om, som planlegging og ledelse. Disse kvinnene var fra grasrota og trengte mange innspill for å utvikle seg, forteller Shresta.

I 1997 ble WSHC Redd Barnas partnerorganisasjon og tok over arbeidet i Redd Barnas prosjektområde.

– Da skolen i Bharate sto ferdig i 1996, var dette den mest lovpriste skolebygningen i hele Lamjung, sier viserektor Rihi Ram Adhikari.

Redd Barna finansierte den nye skolen, og hele bygda var med på å bygge den opp på dugnad. Små og store bar tunge steiner fra et elveleie til byggingen.

– Den nye skolen skapte en ny bevissthet i bygda om at barn skal gå på skolen og at utdanning er viktig, sier viserektor Adhikari.

Bedre kvalitet på alt

Da skolen sto ferdig, økte antall barn som kom på skolen, og på det meste hadde skolen rundt 450 elever.

– Kvaliteten på undervisningen ble også bedre, sier Adhikari, – Vi fikk nye pulter og utstyr på skolen, bøker og skolemateriell. Og lærerne fikk opplæring i barnevennlig undervisning. Dessuten fikk de små barna barnehager og en bedre skolestart. Alt dette var et resultat av Redd Barnas arbeid. Redd Barna bidro til drastiske forandringer i hvordan vi tenkte og hvordan vi så på utvikling og utdanning.

Tiltakene var mange. Barn med funksjonsnedsettelser får hjelp og entusiasmen er stor disse årene.

Men hva sitter igjen? Hva fikk folk ut av årene med Redd Barna i Lamjung? Har det gitt varige resultater?

Vi stilte spørsmålet til ulike folk - mer enn 20 år etter at kvinnegruppa i landsbyen tok over Redd Barnas arbeid.

De kaller henne respektfullt for «didi Sangeeta» («søster Sangeeta»). Den lille, entusiastiske og taleføre kvinnen klarte å vinne folks tillit og respekt, skapte gode relasjoner og fikk dem til å samarbeide for å skape endringer for kvinnene, barna – og mennene.