TIÅRET SOM GIKK (COPY) (COPY) (COPY)

At de gikk 100 år tilbake i tid i jakten etter krigsvitner handler om to viktige faktorer. Én; vi mennesker lever ikke veldig mye lenger enn hundre år, og to; Redd Barna som en internasjonal bevegelse startet for 100 år siden, i 1919.

Det var i kjølvannet av første verdenskrig at den britiske grunnleggeren Eglantyne Jebb sa at all krig er en krig mot barn, og det ville den visjonære kvinnen gjøre noe med. Hun grunnla Save the Children Fund, som i dag har 30 medlemsland og arbeider for barns rettigheter i 120 land. 

Norske Redd Barna, som er et av de største medlemmene, ble grunnlagt i 1946, for øvrig også det i kjølvannet av en verdenskrig.

Jebb var en reformator. Hennes Geneve-deklarasjon om barns rettigheter ble forløperen til FNs barnekonvensjon, som Redd Barna håndhever den dag i dag.

Og med dette i tankene, stilte Dominic, Martina og Anna seg følgende spørsmål: Hvordan overlever barn i krig? Og hva betyr det for dem at noen stiller opp for å hjelpe?

Da første verdenskrig brøt ut i Europa i 1914, var Erich Karl bare ett år gammel, en liten gutt i en fattig familie som bodde i byen Weimar, midt i landet.

Faren var soldat, moren vasket klær og lagde mat for å tjene til livets opphold for Erich og de fem søsknene. Familien snakket aldri om politikk hjemme, det var tabu.

«Jeg hadde alltid med meg en blikk-kopp hjemmefra. Den var festet til ranselen min, ved siden av svampen. Den gangen brukte vi fortsatt tavler til å skrive på.»

«Sjokoladedrikken ble gitt til oss av kvinner i forklær. Du kunne ikke spise den med skje, den var veldig tynn.»

«Det var ikke alle som fikk, bare de som trengte det mest eller som kom fra store familier.»

Både før og under krigen ble Tyskland utsatt for økonomiske blokader av de allierte. Etter krigen ble det ansett som en effektiv måte å tvinge den nye tyske regjeringen til å gi innrømmelser under fredsforhandlingene.

Erich utdannet seg til finmekaniker og fikk jobb i Siemens, der han jobbet hele yrkeslivet, med unntak av krigsårene på 1940-tallet.

I mellomkrigsårene flyttet familien til Berlin, der han bor den dag i dag, som 106-åring.

Redd Barna hjalp "fiendens barn"

På slutten av den første store verdenskrigen var situasjonen i Tyskland dramatisk. Særlig var mangelen på mat prekær. Hver eneste dag døde 800 mennesker av sult.

Det var i lys av dette at Redd Barnas britiske grunnlegger Eglantyne Jebb delte ut informasjon til offentligheten i London om den desperate situasjonen som hadde rammet «barna av fienden», i Tyskland og Østerrike.

Hun begynte å samle inn penger, og skepsisen blant briter snudde fort da hun fikk datidens «kjendiser» på sin side.

I Tyskland og Østerrike hadde kvekerne begynt å gi skolemåltider til barna, og med støtte fra britiske Redd Barna, og senere den nyetablerte Rädda Barnen fra Sverige, fikk på det meste 1 million barn et varmt skolemåltid – hver dag!

I tillegg til maten ble varm sjokoladedrikk, rundstykker og tran delt ut i flere år under og etter krigen.

REDD BARNA DELTE UT KLÆR TIL BARN

I oktober 1936 ga Redd Barnas internasjonale kontor i Geneve en mengde klær til 150 barn i byen Irun. Det finnes fortsatt bilder den dag i dag av overrekkelsen, som byens borgermester var ansvarlig for. Consuelo hadde allerede en strikkegenser og fikk derfor ikke ny.

«Jeg husker øyeblikket da bildet ble tatt, etter at genserne var blitt delt ut. Jeg fikk ikke selv, for jeg hadde genser fra før. Jeg husker også at min søster måtte gi tilbake sin straks etter at bildene ble tatt, for den skulle læreren gi til et annet barn.»

REDD BARNA INVITERTE TYSKE BARN TIL NORGE

Etter at Tyskland hadde overgitt seg i mai, 1945, begynte Redd Barna igjen med utdeling av nødproviant til de mange desperate og utsultede familiene og barna. Denne gangen var også norske Redd Barna involvert, sammen med svenske og britiske kolleger.

Det viktigste de gjorde var å bygge suppekjøkkener, noe befolkningen satte stor pris på. Mens krigen pågikk hadde Redd Barna dessuten lansert egne prosjekter som tok vare på de spesielle behovene til barn, mennesker på flukt og papirløse personer. 

I Leif Larsens bok «Historien om Redd Barna» fra 2006, står følgende å lese om innsatsen i norske Redd Barnas første år:

«(Komiteen) tok imot 15 østerrikske barn sommeren 1949, og senere kom tyske barn, alle plassert hos fosterforeldre. Etter at barna hadde reist hjem, startet komiteen innsamlinger av mat og klær som de sendte til familiene.

En sending til Braunschweig var på tre tonn. Et annet hjelpetiltak var støtten til ungarske flyktningbarn i Østerrike etter oppstanden i Ungarn i 1956.»

REDD BARNA MED MAT, MEDISINER OG GJENFORENING AV FAMILIER

Mens Biafrakrigen pågikk reiste mange utenlandske leger, sykepleiere og nødhjelpsarbeidere til leirene for å bistå sine nigerianske kolleger og hjelpe alvorlig underernærte barn og voksne.

Arbeidet skjedde i tre faser. I 1968 og ’69 ble mat og medisinsk behandling prioritert. Fram til 1970 ble det satt i gang et eget program for foreldreløse barn, som ble nøye overvåket av begge parter i konflikten. Etter krigen startet et vanskelig og viktig arbeid med å gjenforene familier som hadde blitt separert i de vanskelige årene.

I denne perioden kalte Redd Barna i Nigeria seg Den internasjonale Unionen for barns velferd, og jobbet tett med Røde Kors og Kirkenes Verdensråd.

Biafrakrigen tok slutt i 1970, men selv flere tiår senere er underernæring et stort problem som påvirker livene til mange barn i Nigeria.

«Jeg ante ikke hva krig var. Moren min kom inn på rommet, vekket oss og sa: «Våkn opp, vi må dra! Det er krig! Folk dreper hverandre med kniv!»

I løpet av 100 dager mellom april og juli, 1994, ble flere enn 1 million mennesker drept i Rwanda. Midt i det brutale kaoset befant 5-år gamle Vanessa seg.

Folkemordet ble utført av hutu-folket mot tutsiene, en annen etnisk gruppe. Det ble brukt macheter, kniv og stokker, og verdenssamfunnet var sjokkerte og passive vitner mens det pågikk. 

Ifølge offisielle tall mistet 300.000 barn sine foreldre som følge av folkemordet og masseflukten.

«Moren min plukket opp noen gjenstander og så sprang vi av gårde. Jeg husker ikke hvordan vi kom bort fra hverandre, men jeg har aldri sett henne igjen siden den dagen.»

Vanessa endte opp med å bo hos en familie sammen med sine søsken. Hun gikk aldri på skole og vokste opp i fattigdom. I dag er hun gift og har fire barn.

«Krig er ille. Krig er destruktivt. Barn burde få en sjanse til å slippe å vokse opp slik som jeg gjorde. Jeg kunne ønske at alle barn kunne vokse opp uten krig. Og jeg håper at barn som opplever krig har noen til å støtte og hjelpe seg.»

REDD BARNA GJENFORENTE BARN MED SINE FAMILIER

Redd Barna begynte å jobbe i Rwanda i 1994 etter at konflikten var over. I samarbeid med myndighetene satte vi i gang gjenforeningsprogrammer for å samle familier som var blitt splittet som følge av volden.

Det ble brukt ulike tilnærminger, blant annet fotografier, for å hjelpe barn og voksne som ikke kunne lese å finne sammen igjen. Tusenvis av barn ble gjenforent på denne måten.

Siden den gangen har vi fortsatt med prosjekter innen utdanning, beskyttelse, helse og ernæring og styrking av barns rettigheter.

Familien til Mawla var blant de millioner av afghanere som flyktet fra sovjetiske kampflyangrep og rømte til Iran og Pakistan.

Som 14-åring var han blant de aller første pashtunere som ankom flyktningeleiren i Haripur, Pakistan.

På hele 1980-tallet var Afghanistan invadert av sovjetiske styrker som var sendt for å støtte den nye, marxistiske regjeringen i Kabul samt bekjempe den islamistiske opprørsbevegelsen Mujahedin, som mottok støtte fra USA og Pakistan.

«Det begynte med at 16 helikoptre bombet hele landsbyen, ikke bare Mujahedin. Senere kom kampflyene, de slapp store og tunge bomber. En dag ble 22 mennesker i landsbyen drept. Ofrene var en blanding av Mujahedin, kvinner og landsbyfolk. »

«Den dagen rømte alle fra landsbyen og gjemte seg i fjellene. Jeg gjemte meg også. Samme kveld returnerte vi for å begrave de døde.»

«Etter bombingen bestemte vi oss for å forlate landsbyen. De som hadde råd leide 3-4 esler slik at vi kunne bære med oss alle eiendelene. Noen måtte bære tingene selv. Klær og litt mat var alt de fikk med seg. Vi gikk i et tørt elveleie og over høye, steinete fjell.»

«Vi var hele tiden redde for flyene og å bli sett. Det var en stor gruppe mennesker, omkring 15 familier og 120 mennesker i alt. Hver gang vi hørte flydur stanset vi eslene og sto stille. Det var rådet vi hadde fått. Bare stans og ikke beveg dere. Folk som bar på metall, våpen for eksempel, dekket over slik at de ikke ga gjenskinn i sollyset.»

Mawla returnerte til Afghanistan i 2011. Han er gift og far til 11 barn. Han jobber for den uavhengige valgkommisjonen i landet.

REDD BARNA BYGDE BRØNNER OG STØTTET UTDANNING

I 1980 satte Redd Barna i gang prosjekter for de mange afghanske flyktningene i Pakistan. I begynnelsen var de viktigste prioriteringene skolegang og brønner med ferskvann.

I Haripur var det til sammen 20 leire. I begynnelsen gravde folk selv grunne brønner, og vannet var av dårlig kvalitet. Sammen med andre organisasjoner gravde Redd Barna brønner som var 15-20 meter dype. Kvinner fikk egne brønner og det friske vannet gjorde livet i leiren langt enklere.

Redd Barna ga barna støtte til deres utdanning. De fikk skrivebøker, blyant, blyantspisser og sekk å bære bøkene i. Barn ble hele tiden oppmuntret til å lære.

José vokste opp i en liten landsby sørvest i Colombia på grensen til Ecuador, i typisk kokabuskland.

Dessverre var handel med narkotika også en utbredt aktivitet i landsbyen, i en tid da konflikten mellom de colombianske myndighetene og geriljagruppen FARC var på sitt sterkeste.

Allerede som niåring havnet José i kryssild og ble truffet av skudd i begge beina og en arm.

«Jeg var på vei hjem fra skolen. Regjeringstroppene sto i åssiden for å få best mulig dekning for satellitt-telefonene sine. Så skjedde det som ble det mest traumatiske for meg. En bombe eksploderte på en soldat. Det er det verste jeg har sett, jeg kunne ikke gjøre noen ting. Jeg ble lammet. Da jeg kom til meg selv begynte jeg bare å løpe, det er jo det alle gjør når slikt skjer.»

«Det ble mørkt. Det var noen trapper ned til en elv. Alle ville komme seg på en båt, men før jeg kom så langt ble jeg skutt av FARC. De trodde sikkert jeg var fienden, det var jo mørkt.»

Sterkt skadet og med store plager flyttet José etter hvert til morens hjemsted, der han ble kjent med Redd Barnas arbeid mens han gikk på skolen.

«Før jeg ble med trodde jeg som alle andre; at menn er bedre enn kvinner. Men så forsto jeg at alle er like. Det forandre helt relasjonen mellom meg og min familie og mine venner. Jeg er ikke lenger i opprør.

Nå vil José videre. Han vil studere juss, kanskje, for da kan han forandre på ting. Eller kanskje journalistikk. Og faktisk vil han gjerne bli politiker en dag.

«Jeg har lært hva kritisk tenkning betyr, og samtidig at forandring er mulig.»

REDD BARNA MED UNGDOMSPROSJEKTER

I Colombia driver Redd Barna ungdomsprosjekter for å lære unge mennesker om samfunnsdeltakelse og menneskerettigheter.  

Prosjektet handlet om å få ungdommer til å delta i aktiviteter, bli kjent med barns rettigheter og involvere seg i samfunnet. 

Ungdommen skal lære å bli mer kritisk tenkende til det som skjer rundt seg og engasjert i beslutninger som angår dem selv.

Historien om Amal er en av de mest spesielle i denne serien.

Først, fordi det var møtet med denne jenta som inspirerte kolleger i tyske Redd Barna til å lage disse 11 intervjuene.

For det andre, ville ikke Amal snakke. 11-åringen, som har opplevd krig og flukt mesteparten av livet, er taus om det vonde hun har sett.

Faren mente det ikke kom på tale å ta bilder av henne, fordi hun er sjenert og kom til å nekte. Likevel ble fotoseansen med Amal helt spesiell.

«Det var helt åpenbart at hun kommuniserte med fotografen. Nesten umerkelig poserer hun, legger hånden på hoften. En liten bevegelse bare, men det forandrer alt. Denne jenta, som vanligvis er så innelukket, viser noe av seg selv. Tristheten er der fortsatt, men det samme er en selvsikkerhet, og stolthet. Som om kameraet har gitt Amal anledning til å vis en ny side ved seg selv.»

Martina Dase, Redd Barna Tyskland

Amal bor sammen med familien i en flyktningeleir i Libanon, etter at de flyktet fra Homs for fire år siden. Faren forteller at hun sjelden snakker, og at hun gråter mye, mest på grunn av bestemoren som ble igjen i Syria og som hun savner. De vet ikke hvordan det går med henne.

Faren er en blid, vel-utdannet mann som jobber som lærer i leiren. Moren er hjertelig og tolerant. Amal har åtte søsken og de gjør det beste ut av situasjonen, gitt det alvorlige bakteppet.

Faren sier:

«Krig er mer enn en militær operasjon. Denne krigen er en krig mot barn. Fred blir det først når jeg ikke er redd for å la barna leke utendørs. Når jeg ikke lenger hører lyden av kampfly.»

REDD BARNA MED UTDANNING, HELSE OG BESKYTTELSE

Krigen i Syria har pågått i snart ni år, lengre enn de to verdenskrigene til sammen. Ifølge FN har en halv million mennesker blitt drept, seks millioner er internt fordrevne og fem millioner har rømt til nabolandene og andre land.

Redd Barna har vært til stede i mange av landene i Midtøsten i flere tiår. I Bekaa-dalen i Libanon, der Amal og familien nå bor, har Redd Barna jobbet siden 1953.

Den største prioriteten de siste årene har vært støtte til familier på flukt med tilbud om utdanning, helse og beskyttelse, samt utdeling av nødvendigheter som tepper og klær fra lokale kilder.

FN har anklaget Myanmars myndigheter, og de facto-leder Aung San Suu Kyi, for folkemord på grunn av deres overgrep og behandling av den muslimske minoriteten rohingya.

Rajiyas mor er 20 år gamle Jannat, som har bodd i leiren i over ett år nå. Faren er forsvunnet ut av bildet.

I dag bor den lille jenta sammen med moren, bestemoren og morens kusine under en presenning i en bambushytte. De er helt avhengig av hjelpeorganisasjoner for å få mat. Men slik var det ikke før.

«Foreldrene mine og familien min dyrket ris, paprika, eggeplanter og andre grønnsaker. Vi hadde også fem kuer som hjalp oss i markene, og vi hadde arbeidere. Jeg trengte ikke hjelpe til, for vi var så mange familiemedlemmer. Jeg fikk lov å studere, hadde fullført femteklasse og gikk på en islamskole.»

«Ja, jeg så at drapene ble begått, blodet som fløt, med mine egne øyne. Det skjedde i dagslys for alle å se. Det finnes ikke rettferdighet, ingen rett, ingenting. Ingen håndhever loven. De drepte jenter, gutter, kvinner og menn. De gamle ble drept først. Noen klarte å rømme før massakren startet. De gjemte seg fordi de visste hva som skulle skje. De krysset grensene sammen med andre flyktninger.»

I flyktningeleiren har ikke lenger Jannat eget rasjoneringskort som sikrer henne mat, siden mannen gikk fra henne. Hun lever derfor på morens rasjoner. 

«Så snart barnet blir registrert må jeg organisere et eget kort til oss. Det er vanskelig å oppdra et barn uten mann. Moren min jobber hardt hver dag for å støtte meg og barnet mitt. Jeg vil aldri gifte meg igjen. Å være gift kostet meg mitt liv, min skjønnhet, mine penger. Jeg har lidd.»

«Så snart barnet mitt blir eldre og kan gå selv, vil jeg finne meg en jobb. Det skjer som Gud vil. Om jeg vil dra tilbake til Myanmar? Er det noen som velger å reise fra alt de eier og flykte til et annet land for ingen grunn? Når det er fred i Myanmar vil vi reise hjem. Vi vil ikke dra tilbake med mindre det blir fred.»

REDD BARNA MED HJELP TIL HUNDRETUSENER AV MENNESKER

Rajiya ble født i Redd Barna leir nr 21, og tilbragte de første ti dagene på et sykehus, ettersom moren blødde kraftig. Redd Barna har vært tilstede i Bangladesh siden før det skiftet navn fra Øst-Pakistan i 1970, og fremmet barns helse, utdanning og generelle rettigheter.

I rohingya-leirene har vi gitt hjelp til hundretusener av mennesker i form av mat, medisiner, husly, barnevennlige steder for barn å lære og leke og helsetilbud.

I Redd Barna-leiren ble 100 barn født i en periode på ett år alene, fra juli 2018 til mai 2019. Likevel blir tre av fire rohingya-barn født hjemme i de midlertidige konstruksjonene der millioner av folk har ufrivillig samlet seg.

SITUASJONEN I VERDEN I DAG

Lille Rajiya er en av 415 millioner barn som lever i konfliktområder i dag. Antall alvorlige overgrep mot barn i krig og konflikt har aldri vært høyere siden FN begynte å dokumentere dem i 2005.

En ny Redd Barna-rapport,  «Stop the War on Children - Gender matters», viser rekordhøye tilfeller av grove forbrytelser mot barn i krig og konflikt.

FN kategoriserer som seks grove forbrytelser mot barn i krig og konflikt: drap og lemlesting, rekruttering til væpnede grupper, seksuell vold, bortføring, angrep mot skoler og sykehus, og at livreddende nødhjelp hindres i å nå fram til barn som trenger hjelp.

I rapporten viser vi hva myndighetene må gjøre for å stanse grove forbrytelser mot barn. Mens vi venter på at det skal skje, jobber Redd Barnas ansatte og partnerorganisasjoner midt i kampens hete i mange konfliktområder over hele verden.

Fordi vi har vært tilstede lenge, og i samarbeid med myndighetene, kan vi gi skolegang, beskyttelse og helsetjenester når barna trenger det. 

Og det har vi gjort i 100 år.

_{*Navnene på barna er endret for å beskytte deres identitet.}