Madona - jenta som ble reddet
– Jeg var et lite barn på flukt fra krigen i Irak. Noen så meg. Noen lyttet til meg. At jeg møtte Redd Barna reddet livet mitt.
Av: Elin Toft (tekst), Karin Beate Nøsterud (foto Amman) og Nora Lorek (foto Borås). Tilrettelagt av Inge Lie.
Det er 14 år siden Redd Barna møtte Madona for første gang. Da var hun en mager og underernært liten tiåring; et trist lite barn, som prøvde å holde håpet oppe om noe bedre. Hun så ut som en liten madonna med det tykke, svarte håret og de store, mørke øynene.
– Vi husker de lykkelige minnene, ikke sant? Hvordan kan vi glemme dem? sa hun gammelmodig.
Madona og pappa Kabil i Amman. Tiåringen trøstet seg med dukka hun hadde fått av Redd Barna.
Madona og pappa Kabil i Amman. Tiåringen trøstet seg med dukka hun hadde fått av Redd Barna.
PÅ FLUKT I JORDAN: Den vesle flyktningen bodde i en knøttliten kjeller i et slumstrøk i Amman i nabolandet Jordan. Med en aldrende far og en syk mor, tok det lille barnet stort ansvar for å skaffe familien det de trengte.
I TRYGGHET I SVERIGE: Kontrasten til Madona i dag kunne ikke vært større. Det er en sprudlende 24-åring vi møter i Borås i Sverige. Her studerer hun design, jobber i butikk og bor sammen med sin italienske kjæreste.
Madona har tidligere studert journalistikk, og er ikke helt sikker på hva hun vil jobbe med når hun er ferdig med designstudiene.
Samboeren Radames møtte hun for fire år siden da de begge jobbet som frivillige i en flyktningleir i Spania. Han var leder for hennes gruppe. Etter bare en uke var de to et par.
– Folk på jobben kommenterer at jeg alltid smiler, og spør om jeg har vunnet i Lotto. Og det har jeg jo på en måte. Jeg er alltid glad. De dårlige dagene er der, men jeg vet de blir borte, og så blir det bra igjen, sier Madona. Drømmen er en gang å få råd til å kjøpe et eget sted å bo. Og kanskje få familie.
Møtet med Redd Barna
Det var et fantastisk lykketreff at hun møtte Redd Barna i Amman i 2008, mener Madona.
Hun hadde allerede oppsøkt flere humanitære organisasjoner, men alle avviste henne fordi hun var den hun var: et lite barn. De ville kun forholde seg til voksne.
– Men i Redd Barna ble jeg tatt godt imot. Her var jeg velkommen, forteller Madona.
Madona sammen med sin "reddede engel" Khaloud, som ledet Redd Barnas arbeid for irakiske flyktninger i Jordan for 15 år siden. De har fremdeles kontakt på Facebook.
Madona sammen med sin "reddede engel" Khaloud, som ledet Redd Barnas arbeid for irakiske flyktninger i Jordan for 15 år siden. De har fremdeles kontakt på Facebook.
Kholoud Abu Zaid, daværende leder for Redd Barnas arbeid for irakiske flyktninger i Jordan, ble en god støtte for familien gjennom en vanskelig tid.
– Kholoud hjalp oss da vi var langt nede. Hun kom hjem til oss og fikk se den krevende situasjonen vi levde i. Redd Barna hjalp oss med økonomisk støtte, med å finne et bedre sted å bo og en skole der jeg ikke ble mobbet.
– Kholoud hjalp oss også med å registrere oss som FN-flyktninger slik at vi fikk opphold i Sverige. Hun ga meg til og med en dukke, som jeg fremdeles har, smiler Madona.
Trakassert og truet
Hvordan begynte livet på flukt? Madonas historie fra Irak er på ingen måte unik. Det handler om hvordan en konflikt bygger seg langsomt opp, og om vantro og sjokk når det til slutt eksploderer.
Fram til 2003 levde den vesle familien et godt liv i hovedstaden Bagdad, med familie og mange venner rundt seg. Pappa Kabil var lærer i matematikk ved universitetet i Bagdad, og i tillegg en aktiv billedkunstner. Mamma Iman var lærer på en barneskole, og Madona gikk på privatskole.
Med krigen forandret alt seg. Først kom krigshandlinger og kamper inne i byen. Så ble familien forfulgt, trakassert og truet på grunn av sin religiøse tro. De tilhørte en liten religiøs minoritet som kalles mandeisme.
Etter hvert ble gatene overtatt av kriminelle gjenger som gjorde livet enda mer utrygt. Minoriteter av alle slag var særlig utsatt for overgrep og grusomheter.
Kidnappingsforsøk
Det var et kidnappingsforsøk som fikk familien på flukt. En dag da Iman og Madona var på vei hjem fra skolen, forsøkte maskerte menn å rive jenta fra henne og dra henne inn i en bil. Iman slåss som en løvemor for å berge Madona fra kidnapperne.
Senere fikk Kabil vite at det var noen av hans egne studenter som stod bak kidnappingsforsøket, og at planen var å presse ham for penger. Nå forberedte de et nytt forsøk.
Samme kveld flyktet familien over grensen til Jordan. De fikk bare med seg noen få eiendeler i et par plastposer. De tre måtte legge alt bak seg: huset, Kabils kunst, familieskattene, fotoalbumene, alt de eide. Nå var de helt på bar bakke.
Sinne og uro
De tre årene som fulgte i nabolandet Jordan, ble også vanskelige. Familien hadde ikke noe å leve av. På den lokale skolen i Amman ble Madona plaget av de andre elevene fordi hun var flyktning, og den eneste vennen hun hadde var en toåring i nabohuset. Hun var livredd for høye lyder og hadde stadig mareritt.
Til Sverige
I 2009 fikk familien opphold i Sverige gjennom FN. Det var en fantastisk lettelse for alle tre å få komme til et fredelig land, som tok imot dem på en god måte.
Få år senere døde Madonas mamma av kreft. Pappaen var gammel og syk og ble etter hvert flyttet til et aldershjem. Her døde han et par år senere.
Madonas reaksjon var sinne og uro. Selv om hun var en smart jente, skjønte hun ikke at det som for henne var naturlig – å forsvare seg selv og sine venner mot mobbere med knyttnevene – ikke var så lurt.
Vil huske de gode
– Ja, en stund i tenårene var jeg kjempesint, og det var mye rabalder rundt meg. Både barnevern og politi var inne i bildet. Men tenk på den ballasten jeg hadde med meg fra Irak, fra krigen og årene på flukt! Så mistet jeg mammaen min, og senere faren min. Jeg hadde mye aggresjon i meg.
Redningen ble en lærer som alltid hørte på henne og som forstod.
– Hun lærte meg å ikke slå, men å fortelle til lærerne når noen på skolen plaget meg. Og så fikk jeg nok en gang hjelp av Redd Barna – denne gangen en av deres psykologer.
– Hva tenker du om barn som oppfører seg slik du gjorde?
– At de trenger forståelse, ikke fordømmelse. De er bare barn, og trenger noen som lytter, forstår og vil hjelpe.
Madona husker den dag i dag navnet på alle som har vist henne godhet og vennlighet gjennom livet. Dem vil hun huske – de andre vil hun glemme.
Fotoalbumene er fulle av minner. Minnebøkene og dagbøkene også.
Veien fra det lille kjellerrommet i fattigkvarteret i Amman til designskolen i Borås har vært lang. Madona har lagt de vonde årene som flyktning bak seg. Nå satser hun alt på å få en god utdannelse, som for henne betyr selvstendighet, trygghet og kontroll over eget liv.
"Folk på jobben kommenterer at jeg alltid smiler, og spør om jeg
har vunnet i Lotto. Og det har jeg jo på en måte. Jeg er alltid glad."
Madona (2022)
Klær til dataspill
Madona begynte å lage klær til figurer på et dataspill. De er veldig populære, og mange kjøper dem. Slik fikk hun smaken på design.
Drømmer om et eget sted å bo
Madona lever et godt liv på studenthybelen sammen med kjæresten Radames. Begge jobber ved siden av studiene, og samboerne håper en gang å få råd til å kjøpe seg et eget sted å bo.
Krigen i Ukraina
I dag er det krigen i Ukraina som opptar henne. Hun klarer ikke se nyheter på TV – det får fram altfor smertefulle minner – men hun er godt orientert om hva som skjer.
De grusomme krigshandlingene i Ukraina har gitt henne en skikkelig støkk. Det sitter både i hodet og i kroppen.
Madona ser ut av vinduet i studentleiligheten i Borås, ut på den fredelige skogen.
– Jeg har opplevd det før, og vet at det kan skje igjen, også her i mitt nye hjemland. Jeg er klar til å flykte på nytt, planene er klare. Kroppen min er i full beredskap. Det er vondt å tenke på det som skjer i Ukraina. Og at det kan skje her også.
Hun har klare meninger om hva myndighetene i landene som tar imot flyktninger bør gjøre.
Egne erfaringer fra krig
Barna som nå er på flukt fra krigen i Ukraina, og fra alle andre kriger, kommer alltid til å huske det de har opplevd. Det setter spor i dem som aldri går bort, er Madonas egen erfaring.
Hun har klare meninger om hva myndighetene i landene som tar imot flyktninger bør gjøre.
– Ta imot! Og vær godt forberedt. Det er altfor mange «systemfeil» i mottak av mennesker på flukt. Flyktninger må få slippe å lide mer når de kommer til et fremmed land, de må få det godt fra dag én! Kan ikke et land ta imot på en god måte, bør de la være og heller la andre land ta den jobben.
Hva kan vi gjøre?
Madona er også opptatt av hva vanlige folk – blant annet frivillige i organisasjoner som Redd Barna – kan bidra med. Når hun snakker om denne muligheten som folk flest har til å hjelpe, er hun igjen entusiastisk, glad og optimistisk.
– Vi kan først og fremst hjelpe flyktningene med å falle på plass i et nytt land. De skandinaviske landene er veldig kompliserte. Nå kommer det mennesker med veldig ulike bakgrunner. De kan mangle grunnleggende kunnskap som er nødvendig for å kunne fungere her i nord.
– Antagelig snakker de ikke språket vårt. Kanskje går de seg fast i byråkratiet, og klarer ikke å finne ut hvilken støtte de kan få fra det offentlige. Det er så mye nytt for dem: lukter og smaker og lyder. De savner familie og venner og hjemlandet sitt.
– Kanskje er de redde og forvirret. Ved å være deres veivisere inn i det nye landet, kan vi alle gjøre en forskjell!
Built with Shorthand