Risikerte sitt eget liv for å redde barn

16.april 1946. Andre verdenskrig er slutt og forholdene for barn i mange land er fryktelige, særlig i landene som har tapt krigen.

Det er møte i styret i Norges Barnevernsråd. Her sitter mange av de etablerte, store organisasjonene, blant annet Røde Kors og Norsk Folkehjelp. På møtet blir Redd Barna opprettet som et arbeidsutvalg under Norges Barnevernsråd internasjonale barnehjelp.

De store, godt etablerte organisasjonene er bekymret for at Redd Barna kan bli en ny konkurrent, og bestemmer at Redd Barna hverken skal få drive med praktisk arbeid eller samle inn penger. Mandatet blir å informere det norske folk om de vanskelige forholdene som barn lever under ute i Europa.  

Sigrid Helliesen Lund blir valgt som første leder av Redd Barna. Hun har vært flyktning i Sverige under krigen og er blitt kjent med svenske Rädda Barnen. For henne er arbeidet for barna det viktigste – ikke minst for barna til den tapende part. Nå blir hun fødselshjelper for Redd Barna, og skal lede organisasjonen de første viktige årene. Hun arbeider fra første dag for at Redd Barna skal få større selvstendighet og et utvidet mandat.

– Redd Barna skal så absolutt drive med praktisk arbeid, mener den bestemte damen.

Reiste til krigsområder

Hvem var Sigrid Helliesen Lund, damen som ser på oss med det alvorlige, skarpe blikket fra gamle bilder? Det er ingen tvil om at hun var inspirert av Eglantyne Jebb, som stiftet Save the Children i Storbritannia etter den første verdenskrig, 25 år tidligere.

De to kvinnene hadde samme energi, pågangsmot og idealisme. Begge født inn i øvre middelklasse, eslet til å bli godt gift, få barn og styre hus og hjem. Men begge brøt med forventningene. De stiftet barneorganisasjoner etter en verdenskrig da Europa lå i ruiner, og brukte kreftene til å hjelpe fiendens barn.

Sigrid giftet seg og fikk barn, i motsetning til Eglantyne Jebb. Men det ser ikke ut til at familien var til hinder for engasjementet hennes. Uten å bry seg om egen sikkerhet reiste hun til krigsområder, risikerte sitt eget liv og reddet egenhendig livene til mange barn.

Hvor viktig og farlig arbeidet til Sigrid Helliesen Lund var, får vi et godt innblikk i selvbiografien Alltid underveis. Her forteller Sigrid om et livslangt humanitært engasjement. Men det er særlig i årene rundt den andre verdenskrig at engasjementet hennes fører henne ut i situasjoner som er farlige og krevende.

Hentet jødiske barn

I 1939 startet den andre verdenskrig ved at Tyskland invaderte Polen. Sigrid engasjerte seg i Nansenhjelpen, som etter en lang kamp mot norske myndigheter fikk lov til å hente 39 jødiske barn fra Praha til Norge. Det ble bestemt at Sigrid og en annen frivillig skulle reise til Praha og hente barna. Et av disse barna ble senere godt kjent i Norge: psykiateren Bertold Grünfeld. Men i 1939 var han en sårbar, foreldreløs 7-åring som neppe hadde overlevd krigen hvis ikke Nansenhjelpen, Sigrid og flere andre modige kvinner hadde grepet inn.

Sigrid reddet faren min to ganger.

Filmregissør Nina Grünfeld

Europa var en trykkoker på denne tiden og Sigrid la ut på en dristig, utrygg reise. Første delen av reisen tilbake til Norge gikk med tog fra Praha til Berlin. På stasjonen ble gruppen møtt av noen lokale jøder. Ingen jøder fikk komme om bord i busser eller trikker i Berlin på denne tiden, og de måtte gå til fots med barna til stedet der de skulle få mat og overnatte. Sigrid forteller i selvbiografien at de ble spyttet på og utskjelt da de gikk gjennom gatene i Berlin. Men de kom seg i sikkerhet i det jødiske kvarteret, og fortsatte dagen etterpå reisen til Norge.

I Norge ble de fleste barna fordelt på fosterforeldre. Bertold Grünfeld ble plassert på et jødisk barnehjem i Oslo. Etter dette ble grensene stengt og flere barn kunne ikke hentes ut til Norge.

Pepret med maskingevær

I slutten av november samme år begynte Vinterkrigen i Finland. Dette var en brutal krig mellom Finland og Sovjet med store tap på begge sider. I Europa lå sympatien på Finlands side, og det vokste fram en folkebevegelse i Sverige og Norge for å komme finnene til unnsetning.

Nansenhjelpen kom fort med i hjelpetiltakene. Nok en gang reiste Sigrid Lund av gårde på et farlig oppdrag, denne gangen for å organisere og styre et hjelpetiltak, blant annet som leder for en delegasjon av helsepersonell. Hun forteller i selvbiografien om hvordan de fikk opprettet et sykehus for sivile ikke langt fra frontlinjen, der de snart fikk inn en stri strøm av sårede, både sivile og finske soldater. Sykehuset ble bombet av sovjetiske bombefly, og de måtte finne et nytt sted å drive det. Flyttingen av pasienter og personale foregikk om natten i stummende mørke, slik at de ikke skulle bli oppdaget av fiendtlige styrker. Pasientene ble lagt tett i tett på gulvet i soveposer i en buss som hadde fått knust alle vinduer, og i den iskalde vinternatten kjørte de til et tryggere sted. Denne vinteren var eksepsjonelt kald, med temperaturer ned til 40 minus.

Sigrid var også med og hentet sårede soldater ved fronten, ofte som sjåfør. For ikke å bli oppdaget av sovjetiske speiderfly kjørte de inn til frontlinjen om natten med slukte lys. Ikke sjelden opplevde hun at bakken like ved bilen ble pepret med maskingevær.

Jeg hadde en svært privilegert oppvekst og liv, og følte det som en forpliktelse.

Sigrid Helliesen Lund til NRK i 1982, 90 år gammel

Fikk flyktninger i sikkerhet i Sverige

Etter noen måneder fikk Sigrid avløsning og reiste hjem til Norge. I 1940 kom krigen også til Norge, og det ble umulig for henne å reise tilbake til Finland. Men Sigrid ble ikke sittende hjemme med hendene i fanget. Straks etter krigsutbruddet reiste hun til de utbombede områdene på Nord-Vestlandet for å drive hjelpearbeid. Og hun ble snart dypt involvert i arbeidet til hjemmefronten.

De neste to årene, fra krigsutbruddet i 1940 til 1942, arbeidet hun utrettelig for å få flyktninger over til Sverige, både motstandsfolk, jøder og andre som var i akutt fare. Hun jobbet også hardt for å få de jødiske barna som hun hadde hentet i Praha i sikkerhet i Sverige. Arbeidet lykkes for mange av barna, blant annet for Bertold Grünfeld. Men for tre av barna var det for seint; de ble hentet av Gestapo og myrdet i de nazistiske utrydningsleirene. Dette tok hun svært tungt.

«De små pakkene»

Historiene fra høsten 1942 er som hentet ut av en spenningsfilm.

25.oktober 1942 får Sigrid en anonym oppringing hjemme. En mannsstemme forteller at det skal være fest, og at de vil ha «de store pakkene». Det tar litt tid før Sigrid skjønner hva dette betyr; at jødiske menn er i fare og må gå i dekning. Utover dagen og til langt på natt farter hun og en venninne rundt i Oslo og varsler alle som er i fare. Dette blir starten på en stor redningsaksjon for jøder i Norge, og de neste dagene blir mange reddet i sikkerhet i Sverige.

En måned senere kommer det et nytt anonymt varsel. Denne gangen gjelder det «de små pakkene», som må sendes av gårde snarest. Gode råd er dyre. Det er sent på kvelden når Sigrid får meldingen, men hun kler straks på seg og løper rundt i Oslo og banker på aktuelle dører. Flyalarmen går, det er farlig å oppholde seg utendørs og gatene blir folketomme. Noen av dem hun banker på hos er redde og åpner ikke dørene sine.

Likevel fortsetter hun videre til det jødiske barnehjemmet. Sammen med styreren og noen gode hjelpere, blant annet legen Nic Waal, får de barna ut av sengene, og får brakt dem i dekning skjult under tepper i baksetet på flere biler. Når de blir stoppet ved en veisperring, drar Nic Waal fram legekortet sitt. Slik brøyter de seg vei og får de barna i dekning. Senere blir de smuglet over til Sverige.

I 1943 måtte Sigrid og ektemannen flykte til Sverige. Her ble hun kjent med blant annet lederen for Rädda Barnen.

Internasjonal fredsforkjemper

Da Sigrid Hellisen Lund kom tilbake til Norge etter krigen lå Europa i ruiner. Sigrid var klar for nye oppgaver. Det ble blant annet å starte Redd Barna og være den første formannen, som det het den gangen. Etter to års arbeid med å få i gang den nye organisasjonen ga hun stafettpinnen videre.

Engasjementet for barn, og særlig for barn som er rammet av krig og konflikt, bar hun med seg gjennom hele livet. Som godt voksen sluttet hun seg til den pasifistiske og antiautoritære kveker-bevegelsen. Hun tok avstand fra all krig og all vold, og ble en internasjonal fredsforkjemper helt til slutten av livet.

– Jeg hadde en svært privilegert oppvekst og liv, og følte det som en forpliktelse.

Slik summerte Sigrid Helliesen Lund opp sitt livslange engasjement for andre i et intervju med NRK i 1982, 90 år gammel og fremdeles tindrende klar.

Artikkelen ble først publisert i Redd Barna-magasinet 1/2021