Slik ble barnekonvensjonen laget

Den 20. november 1989 vedtok FNs generalforsamling den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en særlig juridisk status: FNs konvensjon om barnets rettigheter, populært kalt Barnekonvensjonen.

FNs beslutning om å utarbeide en egen konvensjon for barn møtte i begynnelsen en del motstand. Innvendingene var i hovedsak at det allerede fantes to FN-konvensjoner om menneskerettigheter og at en egen barnekonvensjon bare ville innebære gjentakelse av allerede eksisterende menneskerettigheter.

Barnekonvensjonen verner riktignok om mange rettigheter som også er sikret i andre menneskerettighetskonvensjoner, som for eksempel retten til liv og helse, forbud mot tortur og umenneskelig behandling, retten til privatliv, tanke- samvittighets- og religionsfrihet, forsamlingsfrihet, vern mot forskjellsbehandling, regler om frihetsberøvelse og rettergang under straffesak. Men hva er barnekonvensjonen da, og hvorfor trenger vi den egentlig?

Hvorfor trenger vi barnekonvensjonen?

Den store fordelen med en egen FN-konvensjon for barn er imidlertid at alle bestemmelser som gjelder vern av barn er samlet ett sted. Slik avklarer den spørsmål der det er tvil om de generelle menneskerettighetsbestemmelsenes anvendelse i forhold til barn som en særlig sårbar og utsatt gruppe. I tillegg til dette inneholder Barnekonvensjonen også egne rettigheter som ikke fremgår tydelig av de andre internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.

Hvilke land støtter barnekonvensjonen?

FNs konvensjon for barnets rettigheter er den menneskerettighetskonvensjonen som er ratifisert av flest land i verden. Den inneholder flere rettigheter enn noen annen menneskerettighetskonvensjon – både sivile, politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Disse rettighetene gjelder for alle barn som bor i et land tilsluttet konvensjonen.

I dag har hele 196 land sluttet seg til Barnekonvensjonen. Bare USA har ikke ratifisert konvensjonen. Ingen annen FN-konvensjon har fått så stor oppslutning som Barnekonvensjonen.

Landene som har ratifisert plikter å sende jevnlige rapporter til FNs komité for barns rettigheter i Genève. Her må de fortelle om hvordan barns situasjon i landet er. Redd Barna, og andre organisasjoner, sender også sine rapporter til komiteen. Etter å ha gjennomgått alle rapportene gir komiteen sine anbefalinger om hva landet skal gjøre for å bedre følge opp barnets rettigheter. Dette må landet gjøre regnskap for neste gang det leverer en rapport.

Hjelper barnekonvensjonen?

Barnekonvensjonen har hatt en enorm betydning i mange land. Den har i aller høyeste grad bidratt til at barns rettigheter og særlige behov for beskyttelse endelig er blitt løftet opp på den nasjonale og internasjonale agendaen. I løpet av de siste 25 årene har Barnekonvensjonen medført at man i mange land for første gang faktisk har begynt å undersøke hvordan det egentlig står til med barna. Barnekonvensjonen har på denne måten gitt en stemme til barn.

Egne barneombud er blitt opprettet i flere land for å gi barna en egen stemme og for å overvåke myndighetene. I noen land har man opprettet mer barnevennlige rettssystemer og fengsler, og i andre land har barn som utsatt for vold og seksuelle overgrep blitt oppdaget tidligere og fått bedre oppfølging. Skoler er blitt opprettet og jenter er blitt sluppet inn tidligere stengte skoleporter.

Vi har imidlertid fortsatt en lang vei å gå. Mange stater har fortsatt ikke tatt inn over seg at barn er selvstendige rettighetsbærere som både blir beskyttet av de samme menneskerettighetene som voksne, men som i tillegg har krav på et særlig vern og beskyttelse.

Les flere historier fra Redd Barnas arbeid